Bildegalleri
Topptur i midnattsol
Fjellet er over 1000 m høgt, oppstigninga fra fjellfoten er jevnt bratt. Det er 1. juli og sola steiker fra skyfri himmel. Det er om å gjøre for en småfeit, kjederøykende femogførtiåring å komme til toppen uten for store kvestelser – man tar natta i bruk.
En termos med kaffe, noen brødskiver og kamera med stativ lempes opp i tursekken, og i ni-tida legger jeg i vei mot Vuošgáisá . Den første kilometeren til fjellfoten er en behagelig oppvarming før oppstigninga starter. Her er ingen sti, men det går greit likevel – geitene holder skogen i sjakk. I lia opp mot Rundhaugen er det enda spor etter gammel utmarkslått, nå er det frodig beite for småfe.
På Rundhaugen skremmer jeg opp ei rype, røsker kameraet opp av sekken i håp om noen bilder. Rypa holder seg i nærheten – kakler att og fram. Der er steggen óg. Det er nok kyllinger i området. Jeg ser tilfeldigvis ned, og der, like foran beina mine, ligger en. Musestille, umulig å få øye på hadde avstanden vært litt lenger. Fornøyd knipser jeg noen bilder og fortsetter oppover.
Det bratteste partiet under skoggrensa forseres. Over skoggrensa flater det litt ut, her er det fast stopp for en pause i bakken. Bare halvveis oppe og utsikten er allerede formidabel. Kan ikke sitte for lenge skal jeg nå toppen før midnatt – hiver sekken på ryggen og fortsetter. Ruta videre er jevnt bratt, men likevel lett å gå.
820 moh flater det ut, og etterhvert går underlaget over i ur. Men såpass tidlig på sommeren ligger snøen enda her, og nå natterstid flyter jeg fint oppå. Det gjør vandringen de siste metrene mot toppen til en rein fornøyelse. Herfra er det utsyn i alle himmelretninger mot brorparten av Nord-Troms.
På tide med litt mat og kaffe. Solgangsbrisen har fulgt meg hele veien opp, men nå ved midnatt er det ikke et vindpust og nesten total stillhet. Det er bare snøspurven som ikke kan dy seg og lager leven der borte i snøkanten. Her kunne man sitte til det grodde mose på en.
En termos med kaffe, noen brødskiver og kamera med stativ lempes opp i tursekken, og i ni-tida legger jeg i vei mot Vuošgáisá . Den første kilometeren til fjellfoten er en behagelig oppvarming før oppstigninga starter. Her er ingen sti, men det går greit likevel – geitene holder skogen i sjakk. I lia opp mot Rundhaugen er det enda spor etter gammel utmarkslått, nå er det frodig beite for småfe.
På Rundhaugen skremmer jeg opp ei rype, røsker kameraet opp av sekken i håp om noen bilder. Rypa holder seg i nærheten – kakler att og fram. Der er steggen óg. Det er nok kyllinger i området. Jeg ser tilfeldigvis ned, og der, like foran beina mine, ligger en. Musestille, umulig å få øye på hadde avstanden vært litt lenger. Fornøyd knipser jeg noen bilder og fortsetter oppover.
Det bratteste partiet under skoggrensa forseres. Over skoggrensa flater det litt ut, her er det fast stopp for en pause i bakken. Bare halvveis oppe og utsikten er allerede formidabel. Kan ikke sitte for lenge skal jeg nå toppen før midnatt – hiver sekken på ryggen og fortsetter. Ruta videre er jevnt bratt, men likevel lett å gå.
820 moh flater det ut, og etterhvert går underlaget over i ur. Men såpass tidlig på sommeren ligger snøen enda her, og nå natterstid flyter jeg fint oppå. Det gjør vandringen de siste metrene mot toppen til en rein fornøyelse. Herfra er det utsyn i alle himmelretninger mot brorparten av Nord-Troms.
På tide med litt mat og kaffe. Solgangsbrisen har fulgt meg hele veien opp, men nå ved midnatt er det ikke et vindpust og nesten total stillhet. Det er bare snøspurven som ikke kan dy seg og lager leven der borte i snøkanten. Her kunne man sitte til det grodde mose på en.
